Hjernen virker ikke som vi har trodd. Vi har ant det lenge. Vi forsøker ærlig og oppriktig å skape en verden med glede og skjønnhet. Men ender med å redusere gleden, ødelegge skjønnheten og serieprodusere kriger. Fersk forskning gjør det mulig å peke ut hvordan hjernen virker og hva som hindrer oss i å nå våre mål. Det blir enkelt å peke ut et råd for å nå dem.

Med rådet følger to garantier.

Ingen kommer til å like det.

Det kommer til å virke.

Hjernen, med intelligensen i spissen, er ikke sjefen i vår indre verden slik vi har trodd. Hjernen er lydig slave av den forestillingen vi har om den ytre virkeligheten. Ikke av den teoretiske forestillingen, i form av religion eller filosofi. Men av den forestillingen vi har stått opp og praktisert hver dag i de årtusener sivilisasjoner har eksistert. Den forestillingen om verden som har ført oss mot normalisering av kriger og ødeleggelse og reduksjon i frihet, skjønnhet og glede: Vi er kortvarige gjester i en verden preget av konkurranse, tvang, ran, meningsløshet, død og utslettelse.

Det å ha vårt eget lik i lasten utløser uutholdelig smerte i oss.

Smerten ved forestillingen om vår egen død styrer hvordan hjernen virker. Intelligensens mål over alle mål blir å utsette døden så lenge som mulig og glemme den så ofte som mulig.

Dynamikken er enkel. Intelligensen skyver den uutholdelig smertefulle forestillingen om døden ned i underbevisstheten. Normalt oppfatter vi kun en alarm, i form av et uklart vedvarende ubehag fra erkjennelsen av å befinne oss i en fare vi ikke kan se hva er. Men i det øyeblikk vi tenker eller handler på en måte som truer utsettelsen og glemselen, øker intensiteten i ubehaget og befaler oss å snu.

Tiltrekningen mot lettelsen i smerte får en like uunngåelig makt over oss som tyngdekraften. Intelligensen styrer oss mot ideer og handlinger som kan dekke over det forferdelige, slik som velstand, anseelse, tilgang til venner, sosialt nettverk, helse og spennende tidsfordriv. Og styrer oss vekk fra ideer og handlinger som kan blottlegge det. Vi er i tyngdekraftens vold:

Det vi har tråkket inn i er dynamikken i “Survival of the fittest”. Med skrekkforestillingen om Døden vil det oppstå konkurranse om det mest effektive av alle redskap til å skaffe utsettelse og glemsel – kontroll av andre mennesker ved hjelp av frykt. Makten ankommer. Løgn, undertrykkelse og drap vil fremme utvidelse av makt og trappes opp. Moral, etikk og fornuft vil hindre utvidelsen av makt og gradvis tones ned. De som støtter Makten aktivt blir belønnet med bedre muligheter til utsettelse og glemsel og en plass i forverringens roligste hjørner.

Når nedbrytingen av fornuft og moral er forutsetninger for lettelse i smerten, skjer det uunngåelige. Nedbrytingen institusjonaliseres. I stat og styringsform, offisiell informasjon, kultur, grunnskole og høyere utdannelse. Eksamener, diplomer og CV’er garanterer vår evne til å akseptere og til å videreutvikle mønster-ideer og mønster-emosjoner hvor forverringen er innebygget.

Fra dynamikken bak forverringen over til rådet som rydder opp. Praktiske personlige erfaringer av hvordan ubehaget føles er avgjørende for å forstå hvorfor rådet er slik det er. Vi er kommet til det punktet i denne introduksjonen hvor det er nødvendig å utløse noen forsiktige alarmer i praksis. Vi starter med å vise hvordan vitenskapen har gjort seg fortjent til en plass i de roligste hjørnene.

Vitenskapen har vært sikker på at de vet hvordan verden er bygget opp og virker. Materien er årsak og alt annet er virkninger av materie og materielle prosesser. Det er ingen mening bak skapelsen, alt er skapt ved tilfeldigheter. Når vi dør, faller våre materielle bestanddeler fra hverandre. Det som en gang var et levende, bevisst menneske er utslettet. Målet vårt om maksimal glede er redusert til utsettelse av døden for enhver pris.

Vitenskapen var så sikker på dette at den bandt seg selv til masten med en genial påstand: “Dersom vi forstår ingrediensene som alt er bygget opp av, forstå vi alt.” Men så, for omtrent 50 år siden, satt de med fakta som fjernet alle håp om en materiell forståelse av alt. De forstod ingenting av ingrediensene.

• Årsaken til de grunnleggende fenomenene er ikke å finne i fysikkens verden. Den materielle forståelsen av ingrediensene mangler. Dermed mangler det som skal til for å forstå alt annet.
• Til og med materien som har gitt navn til dagens forståelse mangler. Der materien ble forventet å befinne seg fant vitenskapen ingen ting, kun usynlige sentrum for kreftene i atomet.

Den materielle hovedteorien er dermed død. Vitenskapens oppgave er å gjøre det fornuft og fakta forplikter den til – innkalle til pressekonferanse, informere om at forestillingen vår om verden har gått fra oss, og arrangere den offentlige begravelsen. I stedet har den forholdt seg taus i femti år. Hvorfor? La oss gå tilbake til dynamikken.

Vitenskapens kvinner og menn har bygget livsprosjektet sitt på rollen som sannhetsprodusenter. Foruten å sikre respekt og beundring, skal rollen betale hus, bil og fritid. Altså, alle faktorer som kan bidra til illusjonen om at alt er i orden, og som støtter utsettelsen og glemselen. Å gjøre som fornuften forplikter til, er det samme som å fortelle verden at sannhetsprodusentene har levd høyt på å selge en teori som ikke er sann. Å følge fornuften ville dermed fjerne kilden til utsettelse og glemsel og få det forferdelig til å stige mot overflaten. Intelligensen beskytter mot det forferdelige ved hjelp av alarmen og en lynrask opprydning. Alarmen består av den lille økningen i ubehag som vi er bevisst – koblet til det katastrofale som underbevisstheten vår er smertelig klar over. Opprydningen består i å bytte fra å jakte på sannheten til å kvele alarmen.

Vitenskapen oppfatter ubehaget som bevis for at de ideene som truer livsprosjektet er feil, og som en oppfordring om å overse, latterliggjøre eller tilbakevise dem.

Dødens utgave av tyngdekraften legger en samlet vitenskap i gulvet. Det vil ikke hjelpe at denne webben, og bøkene som lanseres her, bruker fakta fra vitenskapens egne undersøkelser til å underbygge påstandene om at den materielle hovedteorien er død. Intelligensens opprydning gjør det umulig å komme tilbake til fornuft og fakta. Og tilbake må vi for å kunne løse krisen vi er havnet i med den materielle forståelsen.

Alle vitenskapelige kriser som er løst opp gjennom historien startet med å hente ideer utenfor den forestillingen som på det tidspunktet var vitenskapelig godtatt. Den verdenskjente fysikeren David Bohm innså krisen og foreslo å gå til religionene for å låne ideen om “et åndsprinsipp”. Og deretter legge til de insisterende realitetene alle i etablert vitenskap hadde tilgang til.

• “Noe” var Årsaken til Big Bang. Dette “noe” hadde utløst hver partikkel, kraft og lov i Universet. Dette “noe” var opphav til hver liten og stor skapning og hver eneste begivenhet i nåtid, fortid og framtid.
• Det lå i sakens natur at dette “noe” ikke kan være oppstått av ingenting. Det er pent nødt til å være evig.

Det trengtes ingen genialitet for å ane hvordan en ny forståelse av verden ville se ut. Det gikk mot en vitenskapelig teori med skrikende religiøse trekk.

• Årsaken er “et åndsprinsipp”, en enhet Bevissthet og Intelligens med frihet til å skape. “Materien” er virkning. Evigheten har kommet. Døden som utslettelse er vekk.
• Årsaken blir, på samme måte som oss utspredte fragmentene, deltager i sin egen forestilling om virkeligheten. Dermed har Årsaken alle verdens grunner til å realisere en maksimalt gledelig verden.

Med dette er det rimelig å anta at vitenskapen nå vet hvordan ubehaget tar seg ut. Dermed vet de at tiden er inne til å bruke rådet som kommer i enden av denne introduksjonen. Over til religion og religionenes plass i de roligste hjørnene.

De religiøse får riktig nok bekreftet mye av sitt essensielle tankegods allerede i skissen av den nye hovedteorien. Den grunnleggende Årsaken, Evigheten, intelligent Skapelse, ekstrem Glede, Mening. Men “åndsprinsippet” er utviklet til ny vitenskapelig teori ved hjelp av “Occam’s barberkniv”. Det gjør at den nye har lite eller ingenting av det særegne den enkelte religion har måttet legge til det essensielle for å overleve etablerte makt-tradisjoner. De vil oppfatte den nye som en trussel mot sitt livsprosjekt.

Med dette er det rimelig å anta at medlemmene av religionene nå vet hvordan ubehaget tar seg ut. Dermed vet også de at tiden er inne til å bruke rådet som kommer.

Den nevnte dynamikken gjør seg ikke bare gjeldende i religion og vitenskap. Målet med hvert menneskes normale liv er det samme. Forskjellene ligger bare i ulikt arbeid, økonomisk nivå og krav for uniformering. Alarmen vil gi lyd fra seg så snart vi aner forandringer som kan true fruktene av våre anstrengelser.

Over til garantien for at rådet vil virke.

• Den gamle forestillingen gjør Død og Utslettelse til ramme for våre liv. Resultatet går automatisk i retning konkurranse, strev, frykt, diktatur og drap.
• Den nye forestillingen gjør Evighet og Glede til ramme for våre liv.
  Resultatet går automatisk i retning samarbeid, ro, glede, frihet og liv.

Nå til rådet:

Gi alarmen et nytt formål.

Det gjelder å være årvåken. Når du leser presentasjonene av den nye teorien, vil du møte ideer som truer livsprosjektet og tilgangen til utsettelse og glemsel. I møtet med den nye teorien, den nye forestillingen, vil alarmen gå. Intelligensen vil forsøke å kvele alarmen ved å utløse skepsis, motstand eller angrep mot ideene som utløste den. I stedet for å bruke den nye forestillingen for å vurdere hvor godt den passer til å forklare verden, vil du fristes til å forkaste den fordi den ikke passer til den gamle forestillingen. I stedet for å benytte nye typer eksperimenter til å etterprøve konklusjonene, vil du fristes til å forkaste de nye eksperimentene fordi de ikke ligner eksperimentene i den gamle. Husk, det er den gamle forestillingen som ligger til grunn for ubehaget som verner den gradvise utvidelsen av løgn, undertrykkelse og drap. Derfor, gi alarmen et nytt formål. Se den som et signal om at her ligger kanskje noe banebrytende.

Når man kjenner til alarmen, og forstår hvordan den fungerer, er det mulig å slutte og tolke den som et stoppskilt. Og i stedet se den som det den er.

Alarmen er ikke et stoppskilt.

Den er en veiviser

med oppfordring om å fortsette til noe stort.

——  End of this article  —–