Del 1 Fantomet

        Atomet er ikke et grunnstoff slik vi har trodd. Det er en grunnidé. Kreftene vitenskapen har målt i dypet av atomet er ikke krefter uten kvalitet slik vi har trodd.  De er kvantitative målinger av tiltrekning mot glede. Drivkraften i universet er gledemaksimering.

        Hvor sikre kan vi være på dette? Det vi vet er at utsagnene ovenfor er hentet fra en ny hovedteori som passer til å forklare flere fenomen og løse flere problem enn den materielle hovedteorien vi har i dag. Enkelt sagt passer den nye bedre til terrenget. Altså er vi så sikre som det er mulig å bli ved å måle den med vitenskapens målestokk for teorier: Den hypotesen som kan forklare flest av virkelighetens fenomen ved hjelp av sin karakteristiske logikk er den mest solide.

        Den nye teorien passer til alle kjente fysiske lover og gir den første forklaringen på hvorfor disse lovene er som de er. Den løser alle smågåtene i atomet; den forklarer partiklene, kreftene og kvantene. I den generelle fysikken forklarer den relativitet, masse og energi. Den forklarer alle fenomen utenfor fysikken, den løser også det gamle «paradokset ånd og materie». Den forklarer både vanlige idébaserte fenomen som bevissthet, intelligens, tanker og følelser og ekstraordinære som tankeoverføring, synkronisitet, healing og ekstreme erfaringer av glede. Og hver av disse løsningene forenes for første gang ved én og samme grunnleggende forståelse. Det vi snakker om er løsningen på Einsteins store quest, den første vellykkede «jakten på fysikkens Hellige Gral». Vi snakker om The First Unified Theory[i].

        Dersom du synes det er komplett galskap å betrakte atomet som grunnidé er du ikke alene. Og du kan trøste deg med at de med bakgrunn i vitenskapen har det likedan. Her snakker jeg av erfaring. Det var svært vanskelig å finne den nye teorien. Ti år etter avsluttet utdannelse på et matematisk- naturvitenskapelig fakultet kunne jeg ikke engang se det var behov for å lete etter en.

        Jeg hadde lært at den materielle teorien var den endelige, den var Sannheten med stor S. Jeg hadde lært at den gjorde jobben sin og forklarte alt den skulle forklare. Jeg hadde lært at det å drive vitenskap var det samme som å innarbeide den materielle forståelsen i alle kroker av virkeligheten. Jeg hadde lært at det å være vitenskapelig var å stå på barrikadene og kjempe innbitt mot religioner, mystisisme og kjerringråd. Jeg hadde lært at det knapt fantes et mer nobelt kall enn å misjonere dette for de uopplyste massene.  Og etter som vi med bakgrunn fra en slik prestisjefylt læringsanstalt har lyktes godt med denne forkynnelsen, delvis takket det største statsstøttede misjonsprosjektet i historien, endte vi alle opp i samme båt. I iveren hadde vi lempet vitenskapens fundamenter over bord. Ingen på skuta så vitsen med å registrere forklaringsproblemer. Gjennom hundre år var det påpekt mengder av dem, men samtlige var blitt avfeid som midlertidige.  Vi var jo pent nødt til det, regnet vi ut, etter som alle visste teorien var riktig. Da jeg begynte å innse at problemene kanskje ikke var midlertidige likevel, satt den gamle materielle forståelsen som en mosekappe med røttene filtret inn i begrepsapparatet mitt. Det ble nesten umulig å oppdage det lille grepet som skulle til for å løse rekken av problemer.

Grepet som løste alt

Se på trærne, gresset, bakken du står på, solen. Se på hendene dine. Ta på dem. Kjenn. – Alt er som før. Og alt er som før bygget opp fra atomet. Atomet er bare ikke materie. Det er en grunnidé.

        Det er grepet. Så enkelt, og likevel nesten umulig å se at det kanskje kunne være løsningen for ikke å snakke om å ta sats og prøve det ut.

        Den grunnleggende antagelsen i den materielle hovedteorien jeg opprinnelig hadde satset på som levebrød er den som sier hva materie er. Atomet for eksempel, og de enda mindre elementære partiklene atomet er bygget opp av, blir antatt å være materie i betydningen livløs ting. Dette er ikke et vennlig forslag som svirrer løst omkring på fakultetet. “Alle vet det er sant”. Bekjennelse til denne ideen i tiden som er utpekt til Sannheten er forutsetningen for karriere. Og av den første antagelsen fulgte en like solid antagelse av hva ide er. Eller mer riktig; en antagelse om hva ide ikke er. En ide er ikke et atom, ikke en elementær partikkel og ikke materie. Og «alle vet det er sant».

        Den nye idébaserte teorien førte til en opprydning i begrepene materie[ii] og ide[iii]. Behovet for opprydningen viser seg i sluttresultatet. Vi får en hovedteori som passer langt bedre til å forklare de fenomenene en slik teori skal forklare. Det er en teoris eneste oppgave. Dette og eksperimenter er dermed de to eneste formene for kvalitetskontroll.

        I ettertid er jeg ikke spesielt stolt av å ha trodd så innbitt på den materielle teorien. Når materien ble tolket på den tradisjonelle måten, førte det til to vitenskapelig sett pinlige konsekvenser.

Invitasjon til et fantom

Antagelsen om materien som livløs ting er 2300 år gammel og er aldri bekreftet ved eksperimenter.

Antagelsen om materien som livløs ting gjør det umulig å forklare de 5 hovedtypene av fenomen. (Den produserer en håndfull mirakler i dypet av fysikken og bygger forklaringen av de andre typene fenomen fra disse.)

        Skipet vi nå alle befinner oss på var bygget av enighet om den gamle tolkningen av materie og pansret med «alle vet det er sant». I kollisjon med en slik destroyer synker erfaringsvitenskapen som en stein. Vi står tilbake med en seiglivet hypotese som hverken oppfyller kravene til å kalles teori eller til å kalles vitenskap.

        Vi trenger den druknede erfaringsvitenskapen. Vi må få den opp fra dypet og puste nytt liv i reglene og redskapene for empirisk forskning. For hovedteorier er viktige for vitenskapen. Og med den nye teorikandidaten har det nå blitt klart hvor usedvanlig viktig den er for hver og en av oss.

        Den nye teorien avslører store mengder glede vi ikke har visst om. Samtidig presenterer den de naturlovene som styrer hvor mye av disse gledene vi erfarer. Det betyr at vi kan lage en ny bruksanvisning for virkeligheten og gradvis oppleve mer av denne gleden.

        Vitenskapelige teorier pleier ikke å presentere oss for glede. Langt mindre glede i slike utsøkte kaliber[iv]. Det gjør denne teorien. Og vi kan til og med gjøre eksperimenter som gir glimt av den. (Resultatene av Eksperiment 1 og av Eksperiment 2 er å finne i Kapittel 12.) Den gleden vi snakker om er mange ganger så sterk som den vi har erfart til nå. Det er også verd å legge merke til at den ikke dannes på samme måte.

Forskjellen på den store Gleden og de små

Den store Gleden utløses ikke ved kjøp og forbruk slik som de små. Den kommer til oss som bakgrunnsmusikk av en praktisert ide.

        Det ene spennende med den nye teorien er at den store Gleden ikke trer frem post mortem slik religionene legger opp til. I den nye teorien ser Den ut til å være det naturlige og egentlig normale her og nå.

        Det andre spennende er at metodene for å oppleve en slik stor Glede er helt annerledes enn de vi benytter når vi forsøker å få tak i de vanlige små gledene vi erfarer ved kjøp og forbruk. Se på alt vi fyller livet med for å skaffe slike små gleder. Oppdragelse, skole, utdannelse, arbeid, hus, ferie, klær, …. og all organisering av samfunn fra A til Å, …. Så godt som alt vi gjør i dag gjør vi av denne ene grunnen – for å sikre et liv med mer glede.

Den store Gleden forandrer alt

Når den store Gleden finnes, men dannes på en helt annen måte enn de små gledene, forandrer det alt. Grunnene til å gjøre alt vi gjør i dag er vekk. Grunnene til å gjøre alt annerledes er kommet.

        Grunnene til å ha lønnsarbeidet er vekk. Fordampet er også grunnene til krig, økonomisk vekst, globalisme, markedsøkonomi, ….  I stedet er grunnene til å gjenopprette vår opprinnelige Playground kommet. Grunnene til å ha 8 milliarder mennesker på denne planeten er forsvunnet og grunnene til å redusere antallet til 100 millioner ved bevisst og frivillig reduksjon av fødselsrater er kommet. Grunnene for Stortinget og demokrati ved representasjon er vekk, grunnene for Direkte Demokrati er kommet. Ekkoet fra de forsvunnede grunnene brer seg til våre private liv. Grunnene til å skaffe lønnsarbeid, hus, hytte, båt, klær, transport, underholdning og utdannelse i oppblåste formater er vekk. Grunnene til å velge alt i minimale utgaver er kommet. Der grunnene for høy lønn har forsvunnet, er grunnene til å niste seg ut for eventyret ankommet.

        Vi snakker om en fullstendig fremmed verden. Uansett hvor gledelig den er, og uansett hvor vakker og meningsfylt, så er den skremmende. Ingen ville finne på å gi slipp på de hardt tilkjempede smågledene sine for å kunne motta den store med mindre de var sikre på at den fantes. Dermed møter vi den store utfordringen. Tvil.

        Alt unormalt vil automatisk få et normalt menneske til å tvile.  Tvile på om et liv helt annerledes enn det autoritetene våre peker ut som fornuftig og gledelig kan gi store mengder økt glede. Tvile på om en teori som ikke stammer fra den etablerte vitenskapen kan være riktig. Vi vet aldri helt sikkert om vi står i illusjonen og det fremmede der ute er sannheten, eller om vi står i sannheten og det fremmede der ute er illusjonen. Tvil er ikke et signal som peker ut usannhet. Tvil er et signal som peker ut grensene for hva vi allerede tror er sant.

        Det vi tror er sant om hvordan virkeligheten er bygget opp og virker, er basert på det bildet vitenskapen har gitt oss. Vi tror vitenskapen er travelt opptatt med å finne sannheten for oss og framfor alt kjemper for fornuft og logikk. Men vitenskapsfolk er som alle andre. Akkurat som oss ønsker de et bedre liv for seg selv og sin familie. Det de er travel opptatt av er sin karriere, muligheten til å drive med noe de liker og utsiktene til lønn og ære. Gjengs for oss alle er at fornuft og logikk ligger strødd som nedstyrtede vrak rundt vår sprudlende iver etter å framstå som riddere for de ideer tiden utpeker som nøkkelen til velstand og ære. Det virker som vi har lite å stille opp for å unngå det. Og verst er vi på våre egne spesialområder der vi skal sikre våre utsikter. Overlater vi nytenkningen om vitenskap til vitenskapen, legger vi våre liv og muligheter til å oppleve de nyoppdagede formatene glede i fanget på det eksklusive utvalget av kvinner og menn som utmerker seg med makeløs oppskrudd panikk for å tenke noe om vitenskapelige sannheter som er i utakt med de ideene som for tiden betales best.

        Skal vi først forsøke å være vitenskapelige må vi slutte å tro hva vitenskapen sier er sant og i stedet tro på vitenskapens målestokk for solide teorier. Det er nok av signaler som tyder på at den materielle hovedteorien som er basis for dagens tro, tvil og vane er på viddene. – Ikke et menneske i eller utenfor vitenskapen har forstått noe av de komplett sprø ingrediensene i atomet. – Ikke et menneske i eller utenfor vitenskapen kan forklare krefter, masse, relativitet eller andre basisfenomen i fysikken. – Ingen i verden har greid å løse «paradokset ånd og materie» ved hjelp av den materielle logikken. – Forklaringene av den første levende cellen ved hjelp av tilfeldige hendelser har ingenting med logikk og fornuft å gjøre, det er en trosbekjennelse. Disse manglene i forståelse får den materielle hovedteorien til å komme til kort på vitenskapens egen målestokk for hva det er trygt å tro på. Og, ikke ett eksperiment i vitenskapens historie har bekreftet at materie i betydningen «ting» finnes. (Spør hvem som helst som driver med vitenskap.) Begrepet materie er en fri oppfinnelse uten grunnlag i vitenskapelig erfaring. Den materielle hovedteorien er dermed ikke empirisk. Begrepet materie, som dagens hovedteori er basert på, er etter vitenskapens målestokk et begrep bygget på overtro.

        Skal vi først forsøke å være vitenskapelige i stedet for å tro på illusjonen om at vitenskapen allerede har funnet sannheten, er det nok av signaler som tyder på at glede i mye større mengder enn de vi er vant til faktisk finnes. De står i kø rundt det vi kaller det normale liv. I form av skuffelser, frustrasjon, kjedsomhet, uvilje mot forpliktelser og motstand mot forsakelser. Og i form av uforklarlige lengsler, overraskende glede hvor det ikke skulle vært noen, følelse av frihet ved irrasjonelle beslutninger, tiltrekningen mot rus og en forbløffende årvåkenhet og oppfinnsomhet for å slippe unna det normale livet. Som en nyutdannet lege med begge føttene plantet i troen på vitenskapens gamle hovedteori og utsikter til et optimalt normalt liv uttrykte det, «Hver gang jeg ser en seilbåt får jeg lyst til å seile av gårde og aldri komme tilbake.»

        Dersom det skulle vise seg at vi står med begge ben i illusjonen og tvilen vår markerer grensen mot sannheten, er det i høyden en forventet overraskelse.

        Hvorfor ikke like gjerne innrømme at vi alle er forskere som eksperimenterer med livet?

        Uansett om vi liker det eller ikke er vi født inn i en gåtefull verden. Praktisk sett har vi samme rolle som kaninene i et eksperiment.

        For øyeblikket i et eksperiment bestemt av andre. De viktigste betingelsene i dette eksperiment vi kaller et normalt liv er styrt av institusjoner og formelle rekkverk. Resten er vaner, mønster, krav, oppdragelse, lønnsarbeid, gjeld og planer. De valgene vi fortsatt har frihet til å gjøre, – valg av yrke, bosted, ektefelle, venner, fritid, meninger, … ingen av dem gir mulighet til å komme ut av normalitetens eksperiment og over i et nytt som gir håp om tilgang til de nyoppdagede mengdene glede. I normalitetens eksperiment er frihet gjort til variasjoner over temaet tvang, – vår personlige overgivelse til Nødvendigheten, fornuftens lydige skumming i kjølvannet av alt vitenskap og Establishment har fått oss til å tro om virkeligheten.

        Dersom vi først innrømmer at vi er forskere og forsøkskaniner i en og samme person, kan vi bruke tvil på to forskjellige måter.

        – Den første er den tålmodige varianten vi allerede praktiserer. Den går ut på å overlate vurderingen av vitenskapelige teorier til den profesjonelle vitenskapen og livets muligheter for glede til politikere og elite. Fordelen er at det er en lat og behagelig løsning. Ulempen er at det kommer til å ta lang tid. Det tok et par tusen år fra den geosentriske planetteorien ble lansert og til den ble byttet ut med den heliosentriske. Den gamle geosentriske var i krise i halvparten av denne tiden. Hvis vi venter på evalueringen av de to hovedteoriene det er snakk om i vårt tilfelle, må vi selv og den nærmeste meteren på listen over våre etterkommere akseptere rollen som kanin i dagens etablerte eksperiment, det som er satt opp av andre.

        – Den andre måten å bruke tvilen på er den utålmodige varianten. Den går ut på å vurdere den gamle og den nye teorien på egen hånd. Ulempen er de strabasene det krever. Fordelen er at det eventuelt blir mulig å sette opp et eksperiment etter eget hode og kanskje gjøre den store Gleden tilgjengelig allerede i vårt eget liv.

        Vi har valgt å legge denne boken til rette for utålmodige kaniner. Det sparer tid selvsagt. Og får proppen ut av forskningen. Men den viktigste grunnen er en annen. Dersom vi ikke har sett med egne øyne at den nye teorien er mer solid enn den gamle målt etter vitenskapens målestokk, vil vi aldri våge å gjøre de forandringene i livene våre som kreves for å kunne se en annen verden og oppleve den store Gleden.

        Til ære for de utålmodige begynner vi med en gang med å puste liv i det viktigste av de druknede redskapene.

        Den vitenskapelige metode, hva er egentlig det?

Sluttnoter:

[i] The First Unified Theory. Det overraskende nye bildet vi får av verden skyldes i hovedsak Les mer

[ii] Materie er et begrep som lenge har vært brukt blant annet for å markere et prinsipielt skille Les mer

[iii] Ide. Materien, slik vi har forstått den til nå, eksisterer ikke. Alt er ideer dannet av bevissthet og intelligens. Les mer

[iv] Glede. To personer som har svært forskjellig erfaringer av øverste nivå glede vil ha to svært forskjellige skalaer for glede. Les mer